Bruddstykker

Denne teksten handler om meg. Den kunne handlet om deg, og derfor bør du lese den om du tenker at du orker det.

Se for deg at du er en nyutdannet og nyansatt uten opptjent ferie i juli på kontoret klokken halv fire fredag ettermiddag. Alle du skal trene sammen med den dagen var trege til å komme seg i gang, og det ble bare stress å rekke hjemom før trening på andre siden av byen klokken fem.

Plutselig kommer det en høy lyd og trykkbølgen sprenger seg gjennom vinduet og slenger deg innover i rommet, og du hører smellet og ditt eget skrik samtidig, du merker du er utenfor kroppen din og innser at nå dør du kanskje.

Alt rundt deg er knust, og det lukter røyk og brann. Taket ligger på gulvet, tingene er strødd på kontoret, ørene dine spraker og piper, du hører alarmen som høres ut som en skoleklokke og skrikene og det eneste du tenker på er den gangen du leste om folk som begynte angrep med en bombe og sto med skytevåpen utenfor.

Du følger evakueringsinstruksen du har lest hundre ganger fordi den hang på do. Den sier ikke at du skal ta med deg mobilen din, så da gjør du ikke det. Du lurer på om trappen er sperret, men det er den ikke. Du lurer på om dørene kan åpnes, men det kan de. Du er ikke sperret inne. Kanskje overlever du, hvis du ikke brenner opp.

Du ser mennesker fulle av støv og blod på vei ut av bygningen som roper til og etter hverandre. Man har hodetellinger. Noen bryter opp en heissjakt som har kilt seg. Hele førsteetasje er blåst bort. Du ser ingen på vei ut men tenker at ingen kan ha overlevd å være her nede.

Ute flyr papirene som om det skulle vært snøstorm. Lukten av regn, brann og bombedrivstoff fester seg i nesen din, og der skal den være i årevis fremover. Du ser på krateret. Noen ligger på bakken og det eneste du tenker på er at nå må du bort før det kommer en bombe til eller noen begynner å skyte. Og at du har glemt mobilen.

Du innser at du ikke ser livet ditt passere i revy når du tror du kanskje skal dø. Du ser nyhetssendinger i revy. Du ser for deg alle tenkelige terrorangrep og krigshandlinger du kan huske å ha sett på TV eller lest om, og hva som kan skje videre, og du tenker hvor du bør dra for å ha best mulig sjanse til å overleve.

Du vurderer å flykte fra byen. Dra mot Marka. Tenk om det kommer nye angrep i sentrum. Tenk om dette bare er starten, tenk om dette er en del av et kupp eller krig. Og så tenker du på at bomben kan være skitten og at du ikke aner hva som du ha over deg bortsett fra støv, blod og vinduspartikler

Du løper mot legevakten, og håper at det ikke står folk der i hazmatdrakter med geigertellere. Fordi du vet at mobilnettet kommer til å knele snart, stopper du en forbipasserende og delvis ber pent og delvis forlanger å låne telefonen for å ringe mamma fordi man ringer alltid mammaen sin

Og mens mammaen din forteller alle som så på nyhetene hun hadde fått livstegn drar du på legevakten. Der er det ingen med hazmatdrakter men veldig mange andre andre skadde mennesker selv om det bare hadde gått få minutter. Du setter deg så langt bort fra alle vinduene du kan og lytter etter nye smell.

Etter at legen på legevakten har fisket glass ut av øyet ditt og forsikret deg om at du verken er radioaktiv eller har indre blødninger går du ut og setter deg i bilen til en vilt fremmed mann som hadde kjørt legedatteren sin til legevakten som tilbød skyss hvor som helst i hele Oslo.

Du blir kjørt til en venn, du får låne en datamaskin og logger på Facebook og ser hva folk skriver om og til deg når de ikke helt vet om du fortsatt lever eller ikke. Du får mat og en dusj.

Du skyller bort glass-støvet så du ikke glitrer lenger, adrenalinet er på vei ut av kroppen og du begynner å merke alle stedene som gjør vondt etter møtet med tusen kilo bombe. Du tenker at du bør notere det ned.

Etter noen timer foran TVen blir du hentet av en annen venn. Du sitter i sofaen, du tekster, du ringer i telefonen, du bestiller flyreise hjem og nyhetene fra Utøya begynner å komme.

Du legger deg, gjenopplever å bli slengt gjennom rommet igjen og igjen til det er morgen, men sovner til slutt. Når du kommer inn neste morgen har vertskapet ditt ikke sovet, gjerningspersonen har blitt tatt og man vet hvor mange som er døde. Og sånn begynner den første dagen i resten av livet ditt.

Du lever videre og ser denne delen dagen i livet ditt bli til en «hendelse». En «naturkatastrofe». En «tragedie». Den er et «angrep på alle» og å forsøke å nyansere det er en hersketeknikk. Ingen vil snakke om det eller tenke på dett, og hvis man skal gjøre det skal det være tekkelig. Du kan være trist, men bare passelig, og aldri sint. Man skal snakke om det i så abstrakte termer at man ikke tenker på blod, død og redsel. Og man skal være raus. Når man sier at MAN skal være raus mener man egentlig DEG

Du skal være raus og mene det er greit at rapperen Flo Rida har hatt mer treffsikker kommentar av 22/7 enn store deler av det norske kommentariatet og den norske samfunnsdebatten. Kommentariatet er mest opptatt av hvilke som helst metadebatter de kan ha som trekker fokuset vekk fra død, blod og redsler. Du skal heller ikke tenke på at han gjorde det etter et år, ikke elleve eller fjorten.

Du skal være raus og tenke at det er viktig og riktig at kultureliten drar rivingen av en betongbygning gjennom rettsapparatet og har markeringer utenfor jobben din slik at man kan fokusere på det som faktisk betydde noe ikke angrepet, ikke de døde og de skadde men arkitektur.

Du skal være raus og se stort på det, du skal aldri bidra til dårlig stemning, du skal være et tappert offer som holder ting på innsiden, aldri bidra til å fortelle om hvordan denne dagen var skremmende, høylytt, blodig og jævlig men snakke om dagen som om det er et abstrakt beist laget av samhold og demokrati.

Mens du trener på å sitte i nærheten av vinduer (verden består av utrolig mange vinduer) skal du se på folk som renvasker det ideologiske prosjektet og de renvasker opplevelsen din til å være ren, pen, stille og verdig. Om du tenker på kaos og elendighet får det være ditt problem.

Du skal akseptere at det bare var et angrep (det var ikke bare et angrep) og det egentlige problemet er politisk korrekthet og at folk anklages for å være slemme, ikke at de er slemme og farlige og ikke at de har vært slemme og farlige mot deg.

Du skal huske på at ansvaret for tonen i debatten ligger hos deg, mens når du tenker på splinten i veggen på kontoret ditt som kunne ha stått i brystkassen din i stedet. Bare et angrep! Kan ikke drive og stemple folk!

Og det er DU som har ansvaret for å minne alle på at dette finnes.

Igjen og igjen.

Din jobb.

Denne teksten handlet om meg, for det var jeg som var der, men det kunne ha vært deg. Ingen er trygge for ekstremisme og dens vilkårlige vold.

Og nå har jeg skrevet dette en gang, for det er jobben min. Jobben din er å sørge for at jeg ikke må gjøre jobben med å gjenfortelle dette helt alene.

Gjør folk det, så skal jeg heller akseptere å bli litt sur hver gang jeg går forbi Y-blokk-riggen gjennom byen, et minnesmerke som føles som måten folk snakker om angrepet på.

Abstrakt, tekkelig og hvis du ikke hadde spurt oppfølgingsspørsmål, hadde du ikke ant hva det egentlig handlet om.

Takk.

De aller fleste som ble rammet av angrepene for ti år siden forventet at man måtte vente litt til støvet hadde lagt seg før vi kunne ha en ordentlig offentlig debatt om konspirasjonene, ideologien og opptaktene til angrepet. Jeg tror derimot ikke at noen forventet at stillheten etter rosetogene skulle fylles med klamme omfavnelser av terroristens meningsfeller i mediene og fullstendig berøringsangst ellers.

Debatten vi ventet på kom aldri.

Siden ingen har spurt meg, tenkte jeg å skissere ned noen punkter som kan brukes til inspirasjon til hvordan den offentlige samtalen og diskusjonen 22/7 kan komme inn på et mer konstruktivt spor enn å bare invitere Fjordman og Lysglimt overalt og deretter slå seg på brystet fordi man er så sykt åpen og flink med ytringsfrihet.

Kall det gjerne en ønskeliste.

Jeg hadde håpet at disse refleksjonene skulle dukke opp av seg selv, men etter ti år gidder jeg ikke vente lenger.

1. Media må slutte å være ukritiske mikrofonstativ for ekstremister, i stedet for å lage reell journalistikk om dem. Det er ikke et selvstendig poeng å løfte dem frem for å «vise at de finnes i samfunnet». Alle som har sett nyheter eller lest på internett de siste ti-femten årene vet at det finnes. Ikke inviter dem til debatter dersom du ikke er forberedt til å kunne komme med motstand til løgner og hatefulle ytringer, i sanntid.
2. Anerkjenn at alt innhold som deles på medieflater er gjenstand for en redaksjonell vurdering. Også meningsinnholdet. Særlig meningsinnholdet. Når du tar valget om å sette konspirasjoner og løgn om 22/7 på trykk i avisen så vil mange lesere tolke det som at du går god for innholdet.
3. Norge er full av både flinke og middelmådige kunstnere. Man trenger ikke løfte frem YouTubere med 100 følgere og hobbymalere bare fordi de «tror på Q» eller «ønsker å være norsk alt-right». Det er en bevisst PR-strategi som man ikke trenger å falle for. Hvis du ønsker å løfte frem en random billedkunstner i Norge kan jeg varmt anbefale Deviant.art, der er det massevis. I tillegg er det heller ikke nyhetsverdig, forfriskende eller verdt et koseintervju at du har funnet en høyreekstremist som dusjer flere ganger i uken og fikser håret sitt.
4. Faktisk.no er ingen motvekt for falske nyheter og løgner i sosiale medier og andre steder. De som er i målgruppen tror ikke på den uansett. Snarere tvert imot, det senker terskelen til mediene for å publisere horrible påstander og konspirasjoner og ukritisk videreformidle løgn. De kan jo bare poste en link til faktisk.no i bunnen av saken som ingen leser.
5. Ikke oppsøk ekstremister aktivt for å få meningsinnhold til avisene. Dette er nesten utrolig at skal være nødvendig å si, men når Aftenpostens debattredaktør inviterer inn Fjordman på bakgrunn av en Facebooktirade er det noen andre som ikke kommer på trykk den dagen. Ikke gi rom for hatefulle ytringer og løgner på debattsidene som «tilsvar». Og slutt å late som om Fjordman er kneblet. Han har hatt fri tilgang til alle medieflater han har hatt lyst til, OG fritt ord stipend de siste ti årene til sitt renvaskingsprosjekt. Han har fått mye mer oppmerksomhet enn han noensinne har fortjent.
6. Ikke fall for fristelsen til å gjøre alt til interne debatter eller metadebatter om ytringsfrihetens kår, bare fordi det begynner å bli dårlig stemning. Av og til må man ha ubehagelige diskusjoner, og da kan man ikke gjøre som DN i 2011 som oppfordret terrorofrene om å tone ned den ideologiske debatten i etterkant for det kunne jo gjøre at folk ble lei seg.
7. Ytringsfrihetsdiskusjonene handler veldig mye om enkeltpersoner som får motbør for ting de sier, og veldig lite / ingenting om folk som i dag ikke deltar i det offentlige ordskiftet i det hele tatt fordi de ikke tør, orker eller slipper til. Det er fordi debatten baserer seg på premissene til dem som allerede deltar. Det er en vanskeligere diskusjon, men også mye viktigere.
8. Det hjelper ikke at avisene skriver om folk som blir hetset og truet i det offentlige ordskiftet, når de samme avisene insisterer på å deske saker for å få maksimalt med ragereads/hatklikk og delinger.
9. Norge har hatt fremmedkrigere som har reist i krig etter å ha blitt radikalisert på nett. En stund kunne disse gruppene operere både på YouTube, Twitter og Facebook ganske åpenlyst, og nådde derfor enormt mange mennesker. Om du legger opp til en digital spis-så-mye-du-vil buffet med radikaliserende innhold, med aggressive algoritmer i bånn, så kommer noen til å forsyne seg. Man må snakke mye mer om dette, og mye mindre om det er veldig viktig og riktig å tillate alt innhold på alle plattformer alltid. Ja, jeg ser på dere nå, Norsk PEN.
10. Slutt med eufemismene. Om man er tilhenger av etnisk rensing, så er man ikke innvandringskritisk. Er man nazist og/eller antisemitt, er man ikke jødekritisk. Slutt å skrive det. Mediene har et selvstendig ansvar for å la være å skjønnmale bevegelser og mennesker. Det er ikke «objektiv journalistikk» å fremstille noe som det ikke er. Det er feil.